arkiv

Thursday   7  Februar   2008

Barbados (BA)

Da har vi kryssa Atlanterhavet. Gutta er hoppende glade, og det føles herlig å sette beina på brennhet og trygg Barados grunn. Vi bøyer oss for de større makters beskyttelse og kan konstatere at vi greide det, til tross for noen problemer under veis. Problemer visste vi jo at vi ville støte på også, vi visste bare ikke hvilke.

Været har vært med oss hele veien. I starten hadde vi noen dager med 20 knop rett bakfra, så de første 500 nautiske milene gikk relativt radig. Et stykke ute på atlanteren roet det seg ned, og vi fikk noen dager med total vindstille. Et lavtrykk ved island hadde stjålet all vinden, og lagde storm i Nordsjøen. Vi derimot, hadde stupekonkurranse fra ripa, med 4000 meter dypt vann under oss. En merkelig opplevelse. De siste 10 dagene tok vinden seg opp igjen, vi hadde perioder med kuling bakfra, og vi gjorde gode dagsseilaser på 140 og 150 nautiske.

Totalt har vi nå vært 25 døgn til sjøs, og vi har sett 4 båter på de siste 5000 kilometerne. Man kan bli ydmyk av mindre, og vi er takknemlige for havets gode lune denne siste måneden.

Men turen var jo absolutt ikke uten dramatikk. Innimellom dager med lesing, bading, seiltrimming og de evinnelige diskusjonene om volt, ladespenning, vendebrytere og mere utsvevende teorier om værdensøkokonomiens fremtid, gikk pulsen opp relativt mye ved et par anledninger.

Etter sju døgns seiling, når vinden stilnet av, fikk vindroret plutselig problemer med å justere kursen. Jan Espen hadde nattevakt og ved vaktskifte, klokka tre på natta, kom Jo opp. Etter å ha åpnet luka til det aktre stuerommet fikk vi en liten klump i halsen. 1000 kilometer til havs hadde roret slitt løs 6 ti millimeters bolter. Det hadde dermed falt ned, og hang kun i vaieren til rattet. Vi måtte fikse dette umiddelbart, greide vi ikke det, ville vi ikke ha styring. Siste utvei da, ville være å styre utelukkende med seil, noe som ville være umulig på en vestlig kurs. I så fall måtte vi ha snudd og gått på kryss mot vestkysten av afrika. Vi fant fram det vi hadde av reservedeler, og ved hjelp av en aluminiumsplate, lokket til batterikassa seks nye 10 millimeters bolter, sag og elektrisk drill, fikk vi løftet roret på plass, boret oss tvers igjennom setet på rormannsplassen og forankret roret i batterikasse lokket. Konstruksjonen var god nok, nesten bedre enn orginalt, roret fungerte igjen, og vi kunne fortsette vestover.

Med halve atlanterhavet igjen, 2000 kilometer fra nærmeste havn, hadde vi uflaks igjen. Nok en gang var det natta, og mørkt som i en sekk, da gutta hørte et skarpt smell fra dekk. Lars tittet opp, men så ingenting unormalt. Tre minutter senere smalt det igjen, denne gangen enda skarpere. Igjen tittet Lars opp, men med ett var situasjonen langt fra normal. Bommen var av. Etter 20 års tro tjeneste hadde den nå knekt tvers av, helt inne ved masten. Nattesøvnen ble brått avbrutt. Med ett var gutta ute av sengene, og storseilet kom ned på ny rekord tid før den flygende bommen rakk å gjøre mer skade. Storseilet ble stuet sammen med Lasse i forpiggen, og resten av etappen måtte nå foregå på kun forseil.

Alt i alt var det lite vi kunne ha gjort for å avdekke skadene før etappen. Begge skyldtes materialtretthet, og bruddene som utviklet seg i det stille, var usynlige inntil roret løsnet og bommen knakk.

Atlanteren var overraskende frodig på fisk. Ved to anledninger så vi hval. Den ene gangen kom en stor hval opp etter luft bare fem meter fra skutesiden. Den ga meg et kaldt gufs nedover ryggen. Minst like lang som båten, og sikkert tyngre enn oss. Hval er et mektig syn, men for seilere er det noe du prøver å holde deg unna. Mange historier om kollisjoner med hval ender med havari, og det siste du ønsker på atlanteren er et stort hull i skuta. For oss gikk det bra. Vi så den aldri igjen, den ville bare hilse på. Med Lasses innlands fiskestang dro vi senere tre doradoer, den største på 6-7 kilo, en Barracuda ble også middag, og vi dro opp en ålete lang fiskeskapning, som var helvetes stygg, med lange, skarpe, ekle tenner, som ingen turte å ta i. Vi lot den ligge til livet var omhyggelig trukket ut av skapningen, og pirket den siden tilbake på sjøen. Stadig fikk vi besøk av flygefisk og en gang, mens jeg lå og slappet av på sofaen, kom en flygende igjennom takluka. Den landet på bordet, og lå og sprellet i salongen. Morsom skapning forøvrig, litt fugl og litt fisk. De lå soltørket rundt på dekket titt og ofte.

Beslutningen om å gå til Barbados og ikke Trinidad ble tatt etter at bommen røk. Vi var alle ganske trøtte på seiling etter en måned uten å ha sett andre mennesker, og vi var spente på hva som hadde skjedd på landjorda under vårt fravær. På Barbados har vi stiftet bekjentskap med bruken av gult flagg, noe ingen av oss visste hva var inntil vi fikk en real overhøvling av havnens velbygde og bestemte toller. Gult flagg betyr karantene, og når man er i karantene er det forbudt å løpe rundt på land. Vi var glade over å være fremme, og klarte ikke vente, tolleren lot det være med litt kjeft.

20:13      ||

Saturday   9  Februar   2008

I dag har vi hatt uflaks igjen. Da gutta hvilte ut etter gårsdagens tur på byn, kom to fulle indere på vannscooter og tok peiling på skutesida vår. De braste inn i oss med full spiker og traff forpiggen, hvor Lasse lå å sov. Dette førte til værdens mest effektive bakfull lekstyr hvor alle styrtet ut av båten. Lars, som så episoden utenifra, kunne fortelle oss hva som hadde skjedd og det ble umiddelbart iverksatt en redningsoprasjon for å få disse feite indiske kara ombord. Inderne kunne heller ikke svømme, og den ene holdt på å svime av i vannet.

Vi fikk halt de ombord i gummibåten vår, inntil en stor turistbåt kom til bistand for å frakte de skadede i land. Lars og Jappe undersøkte skadene og Lasse svømmte ut for å hente vannscootern som drev avgårde. Jo ble med inn til land for å oppklare hva som skulle gjøres videre i situasjoen, men en bråte med negere ( utleierne ) og ignorente indere viste seg å være en dårlig kombo. Det ble et opptrinn uten like med nesten slosskamper. Inderne ville betale seg ut med et gullkjede og negerne ville at inderne skulle henges ved solnedgang. Og slik gikk samtalene inntil allt kokte bort i sand og inderne fikk returnere til cruise skipet sitt uten å betale noen ting.

Ettersom avsvaret ligger på uteierens side, så skal vi i morgen møte opp mannsterke, for å se hvor mye vi klarer å tvinge ut av dem. Omgivelsene konkluderer umiddelbart med at man er full av penger når man er hvit, og ikke har krav på noe. Fordommer rammer alltid urettferdig, enten det er fra den ene eller den andre.

Alt er ellers bra med alle sammen. Vi har det fint ombord, og håper alt er vel med dere andre også. Stor hilsen til alle hjemme i Norge og alle andre steder. Takk for at dere følger med og fortsett og skrive i gjesteboka. Det er hyggelig å høre fra dere, og vi sender ofte en tanke hjemover vi også. og nå må vi ha båten på land for å pusse ned skutesida og sjekke om det er strukturelle skader i glassfiberen.

10:13      ||

Sunday   10  Februar   2008

Oppdatering:

Etter en del fohandliger i dag, foreligger oppgjøret fra Vannscooterutleierne. Jo, som var dagens forhandler, begynnte friskt ettersom det første tilbudet var på urimelige 500 dollar. Så Jo klinte til med 10 000 dollar for å være like urimelig tilbake. Så etter mye frem og tilbake endte det opp med 1100 dollar og matriell til å fikse båten. Noe som vi er greit fornøyde med.

Vel, nå stikker vi til stranda, kan ikke sitte her å bruke opp tiden på nettet med så mange fristelser der ute.

10:13      ||