arkiv

Mandag 1 Desember 2008 Colon, Panama

Tida flyr i godt selskap. Sist julebruskongen fra Drammen preget forsia på VG satt vi i en industrihavn i Porto. Nå er vi kommet oss til Colon, Panama og jammen er ikke julebruskongen kommet seg til New York. Uten sammenlikning forøvrig er ihvertfall julebruskongen en fantastisk kar og han besitter tydeligvis kunnskap om raskere fremkomstmidler enn seilbåt. (For de som lurer så gjør båten vår, som er en rask båt for sin størrelse omtrent 25% av en god moped.) Det er fort, da må man konsentrere seg veldig.
For å gjøre noe med dette fartsproblemet har vi ryddet i Colon. Ettersom det er siste ordentlige marina før Stillehavet har vi benyttet sjansen til å rydde hele skuta. Ganske mange kilo plastdingser,bøker, sko og klær har vært igjennom en nøye utsilingsprosess og blitt kastet. Lageret er igjen klart for å fylles med hermetikk, posesuppe, kjempeoster, kjempeskinker, mjøl, ris og pasta. I tillegg er vår nye asymmetriske spinnaker på veg fra USA og ned til jungelen. Forhåpentligvis hjelper den på farten.

Oppholdet her har som vanlig blitt lenger enn planlagt. Det er mange ukjente i fremdrifts likningen vår og de har en tendens til å virke negativt på fremdriften. Det har etterhvert sunket inn som en Baldersk egenskap, men den skyldes nok dels miljøet vi opererer i og dels at vi adopterer egenskapene til miljøet vi opererer i.Hmm..Det er som så mangt, en dårlig og en god egenskap alt ettersom, man må bare være klar over at den er der og evt. gjøre noe med den om det er ønskelig.
Vi har ihvertfall rukket å kjøpe oss ny motor til jolla. I zona libre. En deal som frembragte ovasjoner i det amerikanske seilermijøet på marinaen. For å slippe all masinga hengte vi opp kart til motorforhandleren i marinaen og dagen etter var en busslast med trigger happy amerikanere på veg for å kjøpe seg ny motor.
Vi burde hatt provisjon fra suzukiforhandleren.
To dager etter motorkjøpet og fortsatt spent av det syke adrenalinkicket 15 splitter nye hester gir, segnet jolla om rett utafor heimen. Vi satt å spiste frokost da det sa pang utafor skuta. De neste 4 dagene gikk med til å lappe gummibelgen slik bare Balder crewet kan. Seilermiljøet rundt oss hadde sine betenkeligheter mot at man kan lappe en RIB med saueskinn. Foreløpig ser det ut til at "The Scandihooligans"-som vi heter her på marinaen, har klart nettopp det på forskriftsmessig måte. Nå er det ikke saueskinn vi har brukt, det bare ser sånn ut. Nå ser jolla ut som om den har vært med i "Pimp my Dinghy", god å sitte på og komplett umulig å få solgt. Det er ingen som kjøper en lekk gummibåt kledd i saueskinn.

Vi var endelig klare for å forlate Colon og dra på jungeltur opp elva Chagres når stormsesongens siste tropiske lavtrykk la seg 100NM nord for Colon. Regnet pøste ned og et par dager truet lavtrykket med å utvikle seg til tornado. Heldigvis var det for seint på sesongen og for kaldt i vannet. Bocas del toro 15 mil nordover fikk 1000 millimeter nedbør på 2 døgn. Vi ventet på at sjøen skulle legge seg slik at vi kunne entre Rio Chagres (som har blind og vanskelig innseiling) og gjorde et forsøk litt tidlig hvor vi måtte returnere. Når vi endelig kom oss opp elva var det veldig mye strøm. Båten gikk så vidt fremover. Etter ankring et stykke opp i elva tok Jo og Jan Espen en jolletur til toppen, til demningen som "aldri åpnes". (Fordi kanalen i deg selv bruker så mye vann.) Synet bekreftet den sterke strømmen. Regnværet hadde tydeligvis gjort det nødvendig med et unntak fra den regelen og vannet sto 20 meter til værs nedenfor demningen.
I løpet av ettermiddagen ble den imidlertid lukket igjen og vannet ble stille.

Uredd venn som fulgte oss en dag.

På vei inn en side elv i jungelen. Brødrene Dahl hatten er på.

Opp Rio Chagres.
Motivert av det fossende vannet tjoret vi gummijolla og la i vei langs veien mot demningen. Småpratende tuslet vi avgårde slik uerfarne jungelfolk gjør. Med blikket slentrende hit og dit, uvaktsomt og bekymringsløst. Høyre fot var på veg opp og Jo gikk ved siden av da jeg oppfattet noe på vegen. Jeg lagde en lyd som skulle bety stopp men bare var en lyd, og bråstoppet. 20 cm unna der jeg skulle sette ned høyrefoten, nå en meter, lå hodet til en slange. Jo oppfattet ikke lyden min som noe stoppsignal og satte benet ned rett bak dyret. Siden gikk jeg tilbake og han frem. Vi var på hver vår side da slangen smatt sammen i forsvarsposisjon. Det var en Fer-De-Lance. Den giftigste og en av de mest agressive slangene på det amerikanske kontinentet. Et uoppmerksomt øyeblikk fra å bli trådd på av to uerfarne jungeltuslere fra polarsirkelen.

Resten av jungelturen bød på noen fine jolleturer opp sideelvene på jakt etter krokodiller. Til vår skuffelse så vi ingen. Vi så redde øgler, sommerfugler , mange forskjellige men små edderkopper og brøleapene skrek nå og da, men kokodillene holdt seg under vann. Spennende var det lell. Du vet jo at de er der, rett under saueskinnspelsen på den lekke jolla.

16:23 ||