arkiv

05.Mars 2009

Liten rapport fra Balder'n.

Galapagos, 3.mars 2009

Så har Balder nok en gang gjentatt sine feil og bekreftet sine gode egenskaper. Igjen har vi druknet en PC etter å ha testet surfen med jolla, igjen har vi løpt rundt for å fikse alt som må være i orden før vi legger ut på havet og igjen har livet på land vært så mye mer spennende enn livet i den virtuelle verden, at det har blitt stille fra oss.

Vi lever fortsatt, kanskje mer enn noen gang. Etappen fra Costa Rica ble som ventet rolig. Rådene om god bunkring av diesel var riktige og med døgnmål på 80 nautiske tok vi det pent. Det ble fire døgns seilas og motring til Isla Coco og fire nye døgn til Galapagos sammen med den danske båten Auk. Vi ante ikke om vi ville få tillatelse til å ankre på Isla Coco, så i gammel Balder ånd var vi forberedt på å skli rolig inn i ly av mørket for å kapre et par dager uoppdaget landhugg. Når vi vel var der ble vi møtt med gjestfrihet av de 20 folka som arbeidet som park rangers og frivillige for å bevare øya. Å besøke Coco viste seg å være et privilegium forbeholdt de med egen båt. Uten flyplass er øya utilgjengelig uten båt og de som kom dit med dykkerbåter fra Puntarenas var få. De betalte over 30 000 kroner for 5 dager.

Av park rangerne ble de norske seilerne godt mottatt. Guidet tur opp på øyas høyeste topp, gjennom tropisk regn-, og skyskog, og snorkling av den spennende sorten. Dagen før vi kom hadde dykkere observert en Tigerhai på 5 meter i bukta der vi ankret. I starten fikk vi frysninger av de ufarlige revhaiene som sirklet under oss. Senere glemte vi disse, da hammerhaiene kom sigende,- heldigvis totalt uinterressert i de fire norske seilerne som kavet frydefullt over hodene deres. I vannet er man på bortbane, så det er med forsiktighet man betrakter naturen når haiene kommer. En øvelse i selvbeherskelse, der man høflig og ydmyk er tilskuer, på grunn man ikke råder.

Rangerne på Coco lot oss ligge gratis i tre dager ekstra mot at vi hjalp dem med stibygging. En sweet deal. Litt svette og trillebårkjøring i bytte mot lunsj, middag, sikkerhetskurs på spansk, og snikksnakk med studenter fra Costa Rica. Balder takker for at det fortsatt finnes slike steder på kloden. Steder hvor turist-kapitalistene er midlertidig beseiret. Langt unna massene, hvor naturen fortsatt får være seg selv. Cocos eneste tegn på menneskelig påvirkning er bestanden av griser, hjort, katter og rotter. Innført som levende matforråd av pirater som brukte øya som hvileplass mellom slagene på conquistadorenes tid og hvalfangere (fra Norge?) som bunkret mat og brensel engang tidlig i forrige hundreår.

Galapagos ble en annen greie. Øygruppen er et av de stedene på kloden som er blitt for kjent for seg selv. Det gjøres mye for å bevare naturen, men gleden ved å være her blir på noen vis borte i maset mellom korrupte agenter, korrupte byråkrater og masseturisme. Equador har ikke latt seg spørre flere ganger. Når man er fattig og har en verdifull perle langt ute i havet, gjelder det å balansere på eggen mellom verdenssamfunnets krav til bevaring og utnyttelse av det økonomiske potensialet i masseturisme. Resultatet er et dyrt kvasi-produkt. vår løsning har vært å la guidene reise uten oss. Sjøløvene sover uansett i jolla vår om natta og skilpaddene hilser vi på fra surfbettet om dagen. Det er gratis.

Nå er 520 liter vann båret ombord og tankene er igjen fulle med diesel. Det er konferert med reisefellene i Auk, Camelot og Euforia om rutevalg. Ny PC er mottatt gjennom en vennlig resturantarbeider på land og værvarslene er gjennomanalysert. I kveld setter vi syd vestlig kurs og regner med å finne god passatvind på ca. 6 grader syd om fem-seks døgn. Derretter går vi rett vestover og håper å skimte land igjen etter 5500 nye kilometer, på Marquesas i Fransk Polynesia, om ca. 1 måned.

Ha en fin vår oppe i nord. Vi har mat, vann og solkrem i godt monn.

Ut fra Stian, Jo, Lars, Jan Espen og Balder.

15:15      ||