arkiv

Onsdag   09.  April   2008

Sekken er pakket. 20 kg ullsokker, dovre ullundertøy, gore tex og Hestra hansker skal finne veien hjem til Norge. Som det meste er det litt synd og litt bra. Blir fint å få seg en tur hjem. Møte kjente, prøve slalomskia og kanskje ta en tur til fjells. På den annen side ble gårsdagen avluttet med et nydelig dykk blandt hundrevis av fiskearter og dagen i dag startet med en like nydelig soloppgang. Det er nesten vindstille og vi befinner oss i captain Jack Sparrows verden. (Deler av Pirates of the carribbean ble spilt inn noen kilometer unna.) Jeg har jo bodd i denne hulen i syv måneder nå, så det å dra hjem på ferie blir å forlate et hjem for å komme til et annet.

Får bare krysse fingrene for at Balder fortsetter å kose seg i karibien og er like hel når jeg vender tilbake. Mandag   07.  Januar   2008

Ja så sitter vi her på sailors pub, 40 meter fra marinaen i Las Palmas, og tar en pils. Køya venter for siste gang før atlanteren. På denne tiden i morgen er vi forhåpentligvis til havs, på veg på vår desidert lengste etappe hittil, og meget sannsynlig noen gang i livet. Om vi går direkte til Trinidad, er det en etappe på omlag 3000 nautiske mil, 5400 kilometer. Når en slik utfordring venter èn, er det godt og være omgitt av barka seilere på puben. De fleste venter på det samme, noen er veldig erfarne, tusler rundt, smiler og har mange tips og beroliger oss rookies, andre er mindre erfarne, men ingen er like lite erfarne som oss.

Vi har seilet gjennom Nordsjøen, kanalen og Biscaya. Det vi har vært igjennom hittil anses som seilmessige langt større prøvelser enn passatvind-ruta ved 20 grader nord. Likevel er dette uten tvil den største mentale utfordringen hittil på turen. Vekselvis er jeg trygg på meg selv, provianteringen og båten. Vekselvis vender den samme følelsen tilbake som jeg hadde før Biscaya seilasen, en urolighet i kroppen som får meg til å ta en ekstra runde på dekk, dobbeltsjekke koblingene i motoren for å være sikker på at ingenting kortslutter og begynner å brenne, og sjekke en gang til at sjaklene på den løpende riggen er godt nok igjensrudd. Vår uerfarenhet stiller langt større krav til forbredelser enn om vi var erfarne atlanterhavskryssere. Ikke fordi det vil være noe vanskeligere for oss, men fordi jeg ønsker ro i sjelen. Jeg trenger en visshet om at dette går bra. Denne vissheten vet jeg godt jeg aldri kan få, men jeg kan minimere usikkerheten ved å bunkre mer enn nødvendig, sjekke riggen ekstra godt, og skrive denne teksten. Om jeg var en erfaren krysser ville jeg kunne prioritert på en annen måte. Jeg kunne seile igjennom livet, akkurat som jeg er vant til hjemme i Norge. Seilingen ville i så fall ha tatt form som et uttrykksløst A4-liv uten skarpe kanter. Det er med andre ord ikke bare de varme dagene, møtet med nye mennesker og avvekslingen som er bra med denne turen.Det største er utfordringen. Kriblingen i magen, og følelsen av å stå overfor noe helt nytt, hvor utfallet hviler ene og alene på mannskapets egne vurderinger, vurderinger som i ytterste konsevens kan være livstruende, eller livsoppholdende. Det å være overlatt til seg selv, og ens egne handlinger. Følelser som var savnet i Norge, og som i dag henger over meg.

Vel, en atlanterhavskryssing er statistisk sett ingen risikabel greie. Det er antakelig farligere å være tømmerhogger hjemme i Norge, men det er usikkerheten ved aldri og ha gjort dette før, og vissheten om at man om to uker befinner seg 250 mil til havs, håpløst utenfor ethvert annet menneskes hjelp, som er grunnen til uroen. Man baserer seg på statistikk, og ethvert tilfeldig avvik fra denne vil sette oss i en situasjon hvor vi, og våre beslutninger og handlinger alene, vil være avgjørende for utfallet. Man må forberede seg på det minst ventede. En nydelig følelse som man har så alt for skjelden ellers i livet, og som utvilsomt forandrer én.

I morgen legger vi ut på havet. Måtte vurderingene være gode, Balder,været og tilfeldighetene være med oss. I dag føles det som en bragt som venter på å gjennomføres (selv om det overhodet ikke er det). Om fire uker er det forhåpentligvis bare enda en ting man gjorde, og det har mistet sin magiske virkning på magen.

16:15      ||

Søndag   06.  Januar   2008

Jeg drar opp min gittar, speller en trall
Damene faller som ei ny sluppe pall
Alle i lokalet som meg kjenner
Vet at jeg er en fet speller
Tam Ta Ram Dram

Nå skal jeg gre håret
Og la damene meg bedåre
Hvis ikke kan jeg meg selv kåre
Til kveldens vasseste mann
Med min slirekniv som er så skjem
Tam Ta Ram Dram

Ja, ja. Lasse er tydeligvis en dikterspire. Slirekniven er ihvertfall sløv, akkurat som gitaren.

Nå er snart alt klart for atlanterhavskryssing, og det kribler litt i magenw. Det er ikke mange ganger man står overfor så store og ukjente utfordringer. Her er det mange x er vi ikke er herre over, så vi får bare håpe vi har fått igjen litt av den gode karmaen og holder hodet sånn nogenlunde kaldt i varmen.

Torsdag   20.  Desember   2007

Fire dager til jul! Ettersom øyas casino ligger et steinkast unna, er gutta for øyeblikket på tokt, og her sitter jeg med kaffekoppen og har min første alenekveld på "hur länge som hälst". Utrolig godt fårn si. Etterpå, dvs enten kl fire i natt, eller klokka sju åtte i morra gjør vi nok et tappert forsøk på å nå Gran Canaria. Vårt forrige, for seks sju timer siden endte fortere enn det hadde starta. Vinden var sterkere ute i sjøen enn vi orka. Vi har blitt bedagelige, og så lite poeng i å kjøre tørketrommel igjen bare for å spare noen timer. Det er en vanvittig lite takknemlig oppgave å stå aleine i det totale mørke, med sjøsprøyten bankende inn hvert femtende sekund.

Nå er det plutselig vindstille. BigBang spiller "Long distance man" i bakgrunnen, og det hele føles egentlig ganske komplett.

Jeg ønsker alle hjemme en god jul og et godt nytt år og benytter anledningen til å videreføre tradisjonen med nyttårs-fortsett. Det er en tradisjon som funker greit her i gården ihvertfall. Har du det fint nå, så får du bare spinne videre på det. Fremtiden kommer bakfra.

Onsdag   28.  November   2007

Makan, forrige blogg er ikke lagt ut, og her sitter jeg å skriver en ny. Vel, når hodeløs Portugisisk omgang med tid smitter rastløshets-nerven, er det vanskelig holde alle boblene inni kroppen. PC en er fortsatt en god skrivemaskin med rettetast, men har for anledningen fått en sånn liten dings på sia som sender radiobølger opp til internettet.

Nå er det et uomtvistelig faktum. Årets julemiddag vil bli inntatt til sjøs. Portugisisk gi faen holdning og en masse små og store mekaniske prosjekter har medført en hårreisende bruk av tid. Dermed blir det 1-0 til havregrøten, og den brasilianske grisen trumfer igjennom et par uker ekstra. Det er fantastisk hvor vanskelig det skal være å få snekret sammen en rigg i Portugal. Det er alltid en eller annen siesta som står i veien for fremdriften. På den annen side vil det jo bli en julaften av de skjeldne. Et engangsforetak som stikker seg ut fra de andre. Det kan jo hende at det blir en herlig julaften også, selv om det man forbinder med julaften er noe helt annet. Jeg vet jeg kommer til og savne skog som duver under tung snø, ribbe, familien, og en kaffe her og der. Vi får henge opp noe krimskrams og ta oss en sjokolade. Den spesielle feiringen gjør dessuten at vi en gang for alle får avklart om julenissen egentlig finnes. Ettersom vi alltid har en våken ombord, skal nissen få problemer med å snike seg ombord uten at en eller annen ferskern. Jeg kommer med rapport vedrørende dette på nyåret.

Vi har fått oss vinkelsliper ombord. En ensom og prutbar Black og Decker 800 watt, med tre steinblader. Jeg har storkost meg med metallsløyd i hele dag. Den rekord høye vindgeneratorstanga har blitt amputert, og den har fått fine hjemme-mekka støttestenger, med hjemme mekka bolt-anordninger. Det er fortsatt fullt mulig at noe knekker eller bøyer seg på den konstruksjonen, men her i huset gjelder regelen om praktisk testing, så vi får konkludere når vi ankommer Gran Canaria.

Ellers har Solan dukket opp igjen fra innerst i kleshylla. Han holder oss med selskap. Plutselig satt han ved den ene lugardøra en kveld og småprata med seg sjøl. Han savet Ludvig og huset på Flåklypa. Grei kompis egentlig, en hyggelig kar som hjelper til med reparasjoner og teknisk kompetanse. I tillegg er han jo østerdøl, og kan et og annet triks fra tida som sykkelreperatør. Solan begynner å få litt trøbbel med varmen nå ettersom han ikke har med skift, og bare har lusekofta og skjerfet, men når det blir for hett tar'n en svingom med gummibåten på full spiker.

Lørdag   17.  November   2007

Nok en gang har windows eraen latt meg i stikken. Etter inntoget av grafisk brukergrensesnitt har mitt kompetansenivå innenfor emnet personlig databehandling (PD) økt forsvinnende lite. Microsoft lanserte sitt operativsystem omtrent samtidig som Jan P. Syse mista lappen for råkjøring i 60-sona på Grundsetmoen. Litt vittig egentlig, ettersom Jan P. ga opp sin bedrøvelige politiske karriere omtrent samtidig som jeg startet min bedrøvelige utforskning av databehandlingsverktøy. Lasse har prøvd iherdig å reparere panzer-pc'en min, men eieren har utvilsomt unnlatt å innstallere diverse drivere av livsoppholdende karakter. For øyeblikket utfører maskinen omtrent det samme som en god skrivemaskin med rettetast. For mine seilekameraters sikkerhets skyld håper jeg ikke jeg har overtatt karma etter Jan P., selv om det akkurat nå, kan virke litt slik.

Ellers har jeg smug-titta på PD-en til Lasse, som har innebygd mulighet for internett, og funnet ut at det nå er meldt "sånn hvitt pulver til å skli på", i Norge. (Fritt etter Anders) Til tross for at Portugal og Spania til nå har gitt oss mange shorts-dager, drømmer jeg til stadighet om skia mine. Ønsker østerdals ligaen god tur til Canada i januar. Havet er jo kav mye flatere en Canada. Trenger å få rørt litt på meg nå kjenner jeg, og det blir lite fotball og ski nedi båten.

Til sist i dagens totalt ubrukelige blogg vil jeg opplyse om at jeg har en meget pen, grønn metallic, 91 model, Mercedes 230 TE til salgs. Bilen bråker mindre nå etter at eksosanlegget er bytta, og den kjører veldig bra bortover. Hvis du skal et sted så er det egentlig bare og dra dit hvis du har den bilen. Bra bil.

Hvis noen har et lite Honda aggeregat liggende å støve ned etter høst oppryddinga, så send det til sjømannskjerka på Gran Canaria og merk den med Balder den uknuselige. Vi må ha elektrisitet, og som belærte hagebrukere, med utallige timer bak gressklipper og sny-fræser har vi kommet til at Honda er det eneste som duger.

Gleder meg til å komme sørover nå. Nissen har landa i Portugal, og det er ikke noe godt tegn. Vi må komme oss ned til trope nissen, og sjekke ut jule ribba i litt mer vannsportvennlige omgivelser.

Fredag   26.  Oktober   2007

Det er 26 Oktober, og i dag, 1 måned og 3 dager etter siste innlegg, forstår jeg at dette er en blogg. Oppklarende kommunikasjon med web-sjæf Lasse, avslører at dette ikke er en sovende notis ute på verdensveven, men en levende blogg. Et dokument, som dokumenterer alt som skjer oppi huet mitt. Det er skummelt mye!!! Lasse har kjøpt et nydelig frimerke til meg, og bak meg sitter det en fransk fyr på femti som tuter avgårde om at det ikke blir no damer på en som sitter med skaftet trykt inn i en dataskjerm. Vel, det er kanskje i overkant intelektuellt, men skjemmer ingen Franskmann. Bortenfor står det en kar med gul signal-trøye type fransk vegvesen, (Vesen??) og studerer et kum-lokk inngående. Spør du meg, burde han benytta hørsels-sansen for øyeblikket, og lagt langt mer vekt på den syke ventil tikkinga i motoren sin. Fiat Ducato har aldri vært noen krem-bil, men han er fransk, og bryr seg lite om ventil-tikking. Akkurat det, er et spørsmål om å overleve for Franskmenn. Med den bilparken her, følger det av Darwinistisk teori, at de sterkeste individene fortrenger alle typer mekaniske ulyder. For min del, burde jeg kanskje ikke slenge dritt om andres bilpark. Men i frankrike er kampen mot skranglelydene, en kamp du ikke kan vinne.

Vi derimot, har langt bedre odds.

Frimerket er klistret på kortet. Et ganske så tradisjonellt postkort, hjem til mamma og pappa. Pastell- toppløsdamene er droppa for anledningen, og bytta ut med en regnbue, og et par på en seilbåt i solnedgang. Et relativt revolusjonerende kort altså. Det er nok ikke postkortene som kommer til å forandre verden.

Det er tanken som teller, og den er der, i langt større grad enn noen gang. I mitt liv som seiler, altså ganske nøyaktig seks uker, har jeg rukket å kjenne hvor små og ubetydelige vi er. Dette er noe helt annet enn å kjøre ned en fjellside på ski. Da har man muligheten til å vurdere, og trekke seg. Når men er to døgn fra nærmeste havn er man prisgitt seg selv og værgudene. Man kan liksom ikke si at dette blir for drøyt, dette gidder jeg ikke. Man må bare stå der i sin ubetydelighet, og gjøre det som må gjøres. Samtidig som man mestrer krefter uendelig større enn seg selv, er det en potensiell storhet i havet, en usikkerhet, som gjør at ingen kan mestre det. Akkurat det gjør at man setter enda større pris på det man har forlatt. I den sammenheng, blir verdien av et postkort langt større enn selve kortet. Jeg tenker ganske mye på dere der hjemme.

16:15      ||

Søndag   23  September   2007

Lasse forteller:

Jappe storkoser seg når det blåser hatter og høy ute. Han tar gjærne en vakt alene hvor han får sortert alle tankene sine mens håret står vannrett ut til siden. Det ser ut som om han er uaffesert av sjøsyke og har et godt grep om rattet. Hans fysikkunnskaper hjelper også til avanserte utregninger om hvor seilinene skal stå, hvorpå han også prøver seg på å utvikle nye seilbåtkonstruksjoner og hypoteser til bruk i Volvo Ocean Race.

Om nettene står han gjærne opp og tegner litt etter heftige drømmer oppstått i hans univers. Om vi får se noen resultater av disse tegningene er fremdeles uvisst. Kanskje vi har en kunstner ombord som venter på å utfolde seg.

16:15      ||

Fredag   14  September   2007

Det var herlig. Nok et prosjekt sånn nogenlunde i havn. Hva som en gang var fristen husker jeg ikke, men nå ser den altså helt beboelig ut, akkurat i tide uansett. Båten ser rett og slett fin ut den. Radaren er koblet til, værfax har vi og. Fikk inn en russisk kanal i stad. Polkamusikk og stål ble diskutert over en lav sko. Et eller annet sted i Russand satt det en fyr og diskuterte stål og spilte polka med en annen russer og sendte det helt til den splitter nye kortbølgeradioen vår,slik at vi og kunne følge med på hva som gjelder innen russisk stål om dagen. Hvis alt går etter planen skal vi seile rundt dem, fra dem og mot dem på samme tid, og helt uten at de er klar over det, sitte øst for dem om noen måneders tid og høre på den samme søyinga om russisk stål og polka. Alt dette, uten å kunne seile.

De siste ukene har vært rare. Det er spesielt og ta folk i hånda og si "Ja det går så fint så", "Pass på deg selv", og det er merkelig å si "ha det bra" med et trykk og en mening man aldri har opplevd før. Normalt holder jeg alltid på med et eller annet, så det blir rart å være fengslet i en 40 fots seilbåt fra åtteogåtti, med hermetikk,og seigt hvetemel. Det er et brudd med det man opplever som normalt, på alle måter. På Bauhaus ba de meg om postnummer. Jeg har ikke postnummer. Jeg er i ferd med ikke å eksistere i annet enn min egen og tre andres lille verden på havet. Hjemme i Stor- Elvdal har vi en Pioner 8, 2 årepinner og 2 årer, en total oppsummering av min maritime kompetanse. Også tok jeg Danskebåten i 2001, men kompenserte for sjøen. Det er vår oppgave å sørge for at vi ikke tar oss vann over hodet.

Vel.

Har gitt skia mine en god klem, og cd-ene ligger forhåpentligvis trygt. Savner allerede tweeddressen til Anders, malingdoktorn jakka, knivklubben og den grønne traktoren. Lover å spille Fairytale of Yew York med Gravberget FK på julaften, og sende et dusin tanker til Elverum. Metal/ hatt- festen i Sverdrupsgate utgår på ubestemt tid med unntak for resten av styret i knivklubben. (Har litt å ta igjen) Reisehilsen til Boots og den lille trestokken hans, og katten Sofus.

Takk for pledd, raggsokker og spekeskinke. De bølgegreiene bekymrer meg litt.Sykt fenomen egentlig. Får håpe at Solan og Gundersen følger med.

19:15      ||

Mandag   14  Februar   2007

Mer kommer

20:13      ||