arkiv

Panama City, Panama

Russisk gåte.

Panama har med noen unntak vært fint. Passasjen av Panama kanalen kunne fort ha kosta mye penger hvis kapteinen på makkerbåten hadde rota det enda mere til enn han gjorde. Vi var skummelt nære betongen noen ganger. Når 40 tonn båt er tjora sammen til en flåte og turbulensen fra tusenvis av vannliter begynner å hale i tauene, er det greit å ta det pent på gassen og holde hodet kaldt. Vedkommende kaptein hadde varmgang ved et par anledninger og da er det lite man får gjort annet enn å hale å dra alt man makter.

Trangt for de som ikke måler 3,90 i bredden.

Alt i alt var turen allikevel fin og skuta koste seg i ferskvann. I tillegg var vi vitne til første kanalkryssing for et Russisk krigsskip siden 1943. Admiral yaganenko tror jeg, selv om det er litt kryptisk. Ironisk er det imidlertid at skipet passerte på veg hjem fra øvelse hos Chavez i Venezuela. Lett irriterende for Bush antakelig, noen få år etter at amerikanerne trakk ut sine tropper og overlot kontrollen over kanalen til Panama.

En lett rusten admiral yaganenko gnikker isopor på det amerikanske stuevinduet.

Nå er siste rest av sol forsvunnet. Aggeregatet har pustet ut for dagen etter å brent opp nok en tank med billig og møkkete bensin, så lyspærene gløder ikke like iherdig lenger. De gløder slik Balder pærer er vant med å gløde, på en litt fortvila og halvhjerta måte. Det fine med de dårlige batteriene er at det gir litt sånn hyttestemning. Samtidig blir det selvsagt klin umulig å lete etter den forsvunnede spesialdelen som jeg er så innmari avhengig av for å få fiksa motoren. Den har ligget på sin plass helt siden den ble sveiset av en rullingsrøykende polsk arbeider på Nærsnes marina. En viktig del. Nesten livsviktig, for hvis jeg må lete mye lenger nå så dør jeg. Uten den polsk sveisa avdrageren får jeg ikke ut dieseldysa av motor'n og hvis dysa ikke kommer ut så kommer ikke den nye inn og da ligger vi her. Det er i grunn ganske klassisk. Schildmann jr. er sikker på at den avdrageren har ligget på samme plass siden vi forlot Norge. Han vet at han tok den fram for 4-5 dager siden og kjenner han seg selv rett ble den da lagt på et "lurt sted", et sånt "slik at man skal huske hvor den er"-sted, som er klin umulig å huske hvor er. Satan!

Alt annet er klart for avreise. Seil og snus er mottatt i digre pakker. 65 kilo mjøl, 30 kilo pasta, 30 kilo ris, pannekakerøre til 440 pannekaker, ihvertfall 100 kilo boksemat og supper, gjær, løk og kjeks. I Panama City har de en butikk som heter Mega Depot om bare selger ting i mega store pakninger, på Mega Depot kjenner de nå samtilge besetningsmedlemmer på Balder og de ler like godt hver gang vi stapper taxien full.

Men så har vi også handlet for nesten ett år. Den gamle Gib Sea'en var nok aldri ment å være så tung som nå. Sikkert 11 tonn nå ja. 3 tonn med diesel, bøker, mat og folk. Tar vi med mer nå må båten seile alene og vi må fly etter.

Drar man til Panama bør man dessuten ha øyne i nakken. Sånn er det jo i mellom amerika generelt egentlig, men erfaring gjør mester både for kjeltring og offer. Den samme distreheten som gjør at man finner lure plasser til avdragere gjør man også til et perfekt offer for raklete folk med lange fingre. Etter et par episoder er det nå iferd med å vokse ut øyne i nakken. Politiet er til gjengjeld kanskje i overkant effektive. På julaften ble kamerabagen til Jappe snappa fra sin plass 30 cm fra beina hans. Politiet la seg sporenstreks på hjul bak tjuven. Etter litt råkjøring skjøt de tre skudd inn i bilen og traff den stakkars tjuven i låret med det ene. Bagen ble siden stjålet av politiet som del av bevismaterialet i etterforskningen mot den skutte fyren. Det man har lært av episoden er vel i hovedsak at man ikke bør legge seg ut med det Panamesiske politiet. Skal man først gjøre det bør det være verdt minst en kule, og skal vi være ærlig hadde det vel egentlig vært bedre å miste bag'en enn at nok en fattig stakkar mistet evnen til å gå.

20:13      ||